Historien om planettimer: fra Babylon til i dag

Planetutidene er et sjeldent eksempel på en tradisjon som har overlevd fire epoker: fra Babylonens leirtavler, gjennom hellenistiske papyrer, arabiske manuskripter og europeiske inkunabler, til digitale applikasjoner. La oss følge denne veien gjennom de viktigste milepælene.

Forløpere: hvordan dagen ble delt i oldtiden

Tanken om å dele dagen i timer med varierende lengde er ikke ny — den er eldre enn planetutidene selv.

Babylon. Prester med astronomisk utdannelse delte dagen i tolv «dobbelttimer» — de såkalte bēru — der hver svarte til to av våre timer. Det var seks slike deler om dagen og seks om natten. Tallet 12 og 6 var hellige og samtidig praktiske for sekagesimalregning. Det var her tidsdelingen første gang ble knyttet til de sju planeter og den sjudagers uken.

Egypt. Egyptiske prester delte dagslyset i tolv timer og natten i tolv timer, noe som gjorde det mulig å lage timeplaner for nattlig stjerneobservasjon (de såkalte dekanene). De nattlige «stjerneklokkene» fra gravene i Mellomriket er blant de eldste astronomiske verktøyene menneskene har hatt. Tolv deler av dagen og tolv av natten — nøyaktig det systemet de framtidige planetutidene fikk.

Hellas og Roma. Grkerne overtok tolvdelingen: dagen, fra soloppgang til solnedgang, ble delt i tolv «sesongbundne» (ulike) timer, og natten i like mange. Disse ulike timene het hōrai kairikai, «rett-tidige timer». Det var lengden på dem som forandret seg gjennom året, og det er dem tradisjonen med planetutider arvet.

Den hellenistiske perioden: fødselen til det klassiske systemet

Den egentlige «forsamlingen» av planetutider skjedde i den hellenistiske verden, i Alexandrias kulturelle smelteverk, der babyloniske, egyptiske og greske tradisjoner møttes.

I denne perioden skjedde tre avgjørende hendelser:

1. Dannelsen av den sjudagers uken. Sju dager med planetherrere i kaldisk rekkefølge ble standarden for hele Middelhavet. Innskrifter i Pompeii og graffiti med planetdager dokumenterer dette.
2. Sammenkoblingen av uken og de 24 timene. Den første timen i hvert døgn fikk dagens herrer, og de gjenværende timene ble styrt av de følgende planetene i kaldisk rekkefølge. Slik gikk «telling fra soloppgang» og «telling fra midnatt» sammen i ett system, det vi kjenner i dag.
3. Kodifisering i den astrologiske litteraturen. Gamle astrologer — Vettius Valens og senere kompilatorer som Antiochos av Athen — beskrev systemet med timeherrer i håndbøker for elektiv astrologi, altså for å velge tidspunktet for handlinger.

Fra denne tiden har vi også bevart praktiske omtaler: romerske forfattere skriver om hvordan prester og astrologer tildelte en time til starten av viktige foretak, ut fra hvilken planet som hersket over den timen.

Bysants og den arabiske verden: bevaring og oversettelse

Etter delingen av Romerriket og spredningen av islam flyttet astronomisk kunnskap østover.

I Bysants fortsatte greske manuskripter å bli kopiert, men den viktigste utviklingen skjedde i den arabiske verden. Fra det 8. århundre begynte arabiske lærde å oversette greske verker — Ptolemaeus, Vettius Valens, senantikkens samlinger — og supplere dem med egne beregninger. I dette miljøet oppsto det traktat som er kjent i Vesten som «Picatrix».

«Picatrix» (fra arabisk Ghāyat al-Ḥakīm, «Den vises mål») er en astrologisk-magisk leksikon tilskrevet den viseste Maslama al-Majriti, men som samlet stoff fra eldre kilder. Den beskriver planetutidene, deres herrer, planetsiglene og reglene for å velge tidspunkt i detalj. For den europeiske tradisjonen ble denne teksten den store broen mellom oldtiden og moderne tid.

Arabiske astronomer utviklet også instrumenter for å bestemme timene: astrolabier hadde spesielle skalaer for planetutidene, slik at herskeren over den pågående timen kunne slås opp «i farten».

Middelalderens Europa: tidebøker og «Occult Philosophy»

På 1200- og 1300-tallet kom arabiske traktater tilbake til Europa på latin, via Spanias (Toledo) og Italias oversettelsessentre. Planetutidene ble en del av europeisk bokkultur.

De viktigste milepælene i den europeiske perioden:

• 1200-tallet — oversettelse av «Picatrix» til latin, rundt 1256; traktatet fikk utbredelse blant lærde og magikere.
• 1300- og 1400-tallet — planetutider nevnes i astrologiske kalendere og medisinske bøker; europeiske astrologer bruker dem til å planlegge årelas, inntak av legemidler og avreise.
• 1500-tallet — Heinrich Cornelius Agrippa gir ut «Occult Philosophy» (De occulta philosophia), der han systematisk beskriver planetutidene, deres herrer og den praktiske anvendelsen. Nesten alle senere forfattere viser til Agrippa.
• 1600-tallet — William Lilly, «den britiske Merlin», bruker aktivt planetutider i verker om elektiv astrologi for å velge tidspunkt for foretak.

Parallelt delte kirken dagen i kanoniske timer (morgenbønn, kveldsbønn og så videre), og i enkelte klostre og byer var planetutidene en del av den liturgiske tiden. Navnene på mange gudstjenester faller fortsatt sammen med dagens inndeling.

Moderne tid: glemsel og gjenopplivelse

Med utviklingen av mekaniske klokker og deretter den vitenskapelige revolusjonen på 1600- og 1700-tallet forlot planetutidene det praktiske livet. De ulike sesongbundne timene ble erstattet av like timer på 60 minutter, og astrologien mistet status som vitenskap.

Tradisjonen forsvant likevel ikke helt:

• Magisk litteratur fortsatte å kopiere tabeller over planetutider inn i grimoarer og okkulte samlinger.
• Teosofien og esoterismen på 1800- og 1900-tallet ga ut og tolket gamle og renesanssetekster på nytt.
• Neopaganismen og moderne esoterikk tok planetutidene inn i ritualer og praksiser for tidspunktvalg.

I andre halvdel av 1900-tallet, med økende interesse for vestlig esoterikk, kom de første nyutgavene av Agrippa og «Picatrix» på moderne språk, og med utviklingen av Internett oppsto nettbaserte kalkulatorer for planetutider.

Hvordan planetutidene ble brukt i praksis

Gjennom århundrene av sin eksistens utviklet planetutidene stabile praktiske anvendelser, som omtales i nesten alle lærebøker:

• Medisin. Saturns time ble regnet som uegnet til årelas, mens Venus' time tvert imot gjorde inngrepene mildere. Middelalderens leger rådførte seg med planetutidene når de foreskrev urter og avføringsmidler.
• Reiser. Man dro gjerne av i Merkur' eller Jupiters time, og Saturns time ble ansett som uheldig for å starte en reise.
• Handel og forhandlinger. Merkurs time ble tildelt for å inngå handler, Jupiters for rettssaker og kontrakter.
• Jordbruk. Såing og høst ble koordinert med månens faser og med de timene som herskes av Venus, månen og Jupiter.
• Magiske handlinger. Grimoarer foreskrev å utføre ritualene i de timene der planetene svarte til formålet: å tiltrekke kjærlighet i Venus' time, beskyttelse i Mars' eller Saturns time.

For bekvemmelighetens skyld lagde middelalderens astrologer tabeller og brukte til og med spesielle innretninger — «planetringer» og skalaer på astrolabier — der man umiddelbart kunne finne herskeren over den aktuelle timen ut fra solens stilling. Disse tabellene vandret fra manuskript til manuskript og overlevde inntil de første trykte bøkene.

Nøkkelverk i tradisjonen

Hvis du vil studere historien til planetutidene i kildene, er det nyttig å kjenne de viktigste verkene:

• Ptolemaeus' «Tetrabiblos» (2. århundre e.Kr.) — en systematisk fremstilling av astrologien, inkludert grunnprinsippene for tidsdelingen.
• Vettius Valens' «Anthologier» (2. århundre e.Kr.) — praktiske håndbøker med regler for å velge tidspunkt.
• «Picatrix» (1000- og 1100-tallet, arabisk) — leksikon over planetmagi og timer; latinsk oversettelse fra 1256.
• Agrippas «Occult Philosophy» (1531–1533) — den viktigste europeiske kilden om planetutider i magien.
• William Lillys verker (1600-tallet) — elektiv astrologi i sin praktiske form.
• «Astrologi» og okkulte samlinger på 1800- og 1900-tallet — for eksempel verker om hermetikk som ga ut Agrippa på nytt.

Disse tekstene danner en sammenhengende kjede av henvisninger: hver senere forfatter støttet seg på de tidligere, og derfor har innholdet i planetutidene vist seg overraskende stabilt gjennom nesten to millennia.

Planetutidene i ulike geografiske sentra

Tradisjonen utviklet seg ikke lineært, men strålte ut fra sentrum og kom tilbake gjennom oversettelsene:

• Mesopotamia — oppkomsten av delingen i tolv og sju, de første planetobservasjonene.
• Egypt — delingen av dag og natt i tolv, nattlige stjerneklokker.
• Hellenistisk Alexandria — sammensmeltingen av tradisjonene, dannelsen av uken og planetherrene.
• Roma og Bysants — spredningen av systemet rundt Middelhavet, kopiering av manuskripter.
• Den arabiske verden (Baghdad, Córdoba, Damaskus) — oversettelser, astronomiske instrumenter, «Picatrix».
• Oversettelsessentrene i Spania og Italia (Toledo, 1200- og 1300-tallet) — kunnskapens tilbakekomst til Europa.
• Europa i renessansen — systematisering hos Agrippa, bruk i medisin og magi.

Hvert sentrum tilførte sitt: egypterne astronomisk nøyaktighet, grekerne filosofien, araberne instrumentene, europeerne den encyklopediske lærdommen. Men kjernen — den kalske rekkefølgen og 12+12 timene — forble felles for alle.

Planetutidene i den digitale tiden

I dag lever planetutidene sitt tredje liv, i form av programvaretjenester. Forskjellen fra oldtiden er at beregningen nå er så nøyaktig som mulig og tilgjengelig for alle:

• Tidspunktet for soloppgang og solnedgang beregnes med astronomiske formler for byens eksakte koordinater, ikke «med øyet».
• Tidssone og sesongjustering tas hensyn til automatisk.
• Brukeren ser herskeren over hver time, andelen av tiden som har gått, og dagens og nattens planeter i sanntid.

Det er nøyaktig slik planetutidene fungerer på lunar.day: de kombinerer den gamle modellen med kaldisk rekkefølge med moderne astronomi og umiddelbar ny beregning for enhver by i verden.

Kronologisk tabell

Historikernes uenighet: hvor ble uken egentlig født

Det er merkelig at selv den kalske rekkefølgen og den sjudagers uken er gjenstand for historisk strid. Spørsmålet er enkelt: hvorfor seier uken på sju dager med planetnavn i oldtiden?

Én hypotese knytter uken til månemåneden: månens fire faser deler måneden i omtrent fire avsnitt på sju dager, og sju synlige himmellegemer ga dem navnene. En annen hypotese, støttet av moderne forskning, hevder at «planetuken» i sin endelige form ble dannet i hellenistisk Egypt, der babylonisk astronomi blandet seg med egyptisk dagsdeling og gresk filosofi.

Et viktig bevis er innskriften fra Pompeii og omtalene hos Cassius Dio, som forteller at «egyptierne navnga dagene etter de sju planetene». Man antar at babylonerne ikke delte uken i sju dager med planetnavn, men brukte sjudaglige rytmer i månkalenderen. Formelt er «planetuken» altså ikke kaldeernes egen innsats, men deres etterfølgere i Alexandria. Men på grunn av autoritet og tradisjon heter rekkefølgen fortsatt kaldisk.

For planetutidene endrer denne striden ingenting vesentlig: modellen med å dele dagen i 12+12 timer med planetherrere forblir enhetlig gjennom hele tradisjonen, fra Babylon til moderne anvendelser.

Hvordan planetutidene ble bestemt i praksis i middelalderen

Ettersom det ennå ikke fantes mekaniske klokker, krevde bestemmingen av den pågående planettimen observasjon:

• Om dagen lot man seg lede av solens stilling og skyggen fra gnomonen: dagen ble delt i tolv deler, med soloppgang, middag og solnedgang som merker.
• Om natten brukte man stjernene: stjernebildenes og planetenes stilling i forhold til meridianen viste hvor mange nattetimer som hadde gått.
• Med hjelp av et astrolabium — et instrument med skalaer som gjorde det mulig å regne ut planettiden ut fra solens stilling og den aktuelle datoen.
• Etter tabeller — ferdige oppslagsverk der planeten var forhåndsfestet for hver dag i uken og hver time.

Vann- og timeglass hjalp til med å telle like intervaller, men forbindelsen til soloppgang og solnedgang forble den avgjørende. Derfor ble planettidene alltid regnet som «lokale»: de avhang av breddegrad, lengdegrad og årstid — akkurat som koordinatene for soloppgang og solnedgang for en bestemt by gjør i dag.

Hva som står uendret

Til tross for årtusenene har tre elementer i systemet stått urørt: delingen av dagen i tolv dag- og tolv nattetimer, den kalske rekkefølgen på planetene, og koblingen av den første timen til herreren over ukedagen. Det som har endret seg er beregningens nøyaktighet og måten den spres på, ikke modellen selv. Denne stabiliteten lar oss snakke om planetutidene som en levende tradisjon som forbinder Babylon, Alexandria, Toledo og moderne servere.